Jeg synes det er av stor interesse og følge med på debatten som går om sosiale medier og generasjon Y og hvordan arbeidsgiveren skal forholde seg til sosiale medier. Jeg er vel det man kan kalle ”skvist” mellom to generasjoner. Jeg er født i 1977. Det året som defineres som begynnelsen av generasjon Y og slutten på generasjon X.
For min del tror jeg det er så nært man kan komme til en menneskelig atombombe. En kjempe eksplosjon som går langt utover mine egne grenser. En eksplosjon som påvirker arbeidslivet noe enormt. Den påvirker det så mye at det til tider er helt uutholdelig og forholde seg til det.
Jeg tørr ikke en gang å tenke på hvordan den yngre generasjon Y klarer å forholde seg til denne ”atomkrisa”. For hvordan forholder man seg til en arbeidsgiver som ber meg om og printe ut mailer å arkivere dem i permer når man er vant med å leve i en elektronisk hverdag. Hvordan forholder man seg til en arbeidsgiver som er skeptisk til elektronisk lagring og innovasjon? En arbeidsgiver som tror at ethvert personlig papir må lagres i arkivskap så ingen ”stjeler” den sensitive informasjonen?
Hvordan skal jeg forholde meg til en arbeidsgiver som tror at han er den eneste som har kunnskap om ett fagfelt når jeg kan google temaet, finne forskningsrapporter og gjerne forelesninger lagt ut på YouTube innen 5 min. Jeg kan lese meg opp på fagfeltet fortere enn det tar å kalle inn en hel avdeling til ett felles møte angående temaet.
Hvordan skal jeg forholde meg til denne ”atomkrisa” ? For ja, jeg ønsker å respektere sjefen min. Ja, jeg ønsker å lære mest mulig. Ja, jeg har respekt for at han har mange år i bransjen som jeg ikke har enda. Men det er så fryktelig vanskelig. Det er så fryktelig vanskelig å forholde seg til den skepsisen til MIN hverdag. Den ELEKTRONISKE hverdagen. Den elektroniske hverdagen er helt naturlig for meg. NEI den vil ikke føre til at jeg blir en usosial FREEK som sitter og taster oppdateringer på Facebook hele dagen. Den vil føre til akkurat like stor sosial inkompetanse som TV førte til den eldre gardes sosiale inkompetanse.
Det er merkelig med oss mennesker, vi har noen grunnleggende behov som er der enten vi er 10 eller 100. Vi har ett grunnleggende behov for å bli sett, anerkjent og kjenne at vi faktisk er til nytte. Disse grunnleggende behovene er der med eller uten Sosiale medier. Disse grunnleggende behovene er der uansett rase, alder eller generasjon. Disse grunnleggende behovene er med på å få oss til og yte og bli en suksess eller de er med på og rive oss ned og få oss til å bli en skygge av oss selv.
Så hva gjør det med meg som arbeidstaker når min livsstil blir til enhver tid ”latterliggjort”. Hva gjør det med meg når gapet mellom meg og min sjef er så enorm. Når skal man forstå at NEI jeg ønsker ikke og IKKE respektere sjefen min. Men hva gjør jeg? For den kunnskapen han har brukt ÅR på å tilegne seg ligger der, bare tastetrykk unna meg. Og ikke bare for meg, men også andre i min generasjon.
Men det kjipeste er at jeg trenger ikke å være en ekspert på arkivering i permer. Helt ærlig så kan jeg det ikke. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg trenger å gjøre det. Jeg er akkurat like dårlig på arkivering i permer som sjefen min er dårlig på og google på nettet.
Alt jeg ber om er at jeg kan hjelpe, se meg! Jeg er ingen trussel. Jeg ønsker ikke å ødelegge eller latterlig gjøre mine kollegaer. Men hva gjør jeg, kunnskapen og informasjonen ligger kun ett tastetrykk unna. Jeg liker og lære, jeg liker og studere, jeg liker og tilegne meg kunnskap. Det har vært en del av livet mitt i MANGE år. Jeg blir daglig foret med informasjon og kunnskap. Hvorfor er det slik skepsis til meg og min livsstil? Alt jeg ønsker er å lære, jeg ønsker å utvikle meg selv. Jeg ønsker å bli sett og få en annerkjennelse for den jobben jeg gjør. Jeg antar at det betyr like mye for meg som for sjefen min. For jeg regner med at sjefen min ikke heller ønsker og føle seg overflødig. Og det er han heller ikke. Jeg trenger han. Jeg trenger den tyngden og tryggheten han kan gi. Jeg trenger hans livs erfaring og jeg trenger at han har troa på meg!
Jeg har ett håp, ett håp om at min generasjon snart blir akseptert. Og jeg har troa, for en dag er det vi som tar over. Og da er det viktig at vi har kjærlighet i det vi gjør så vi ikke støter ut generasjonen over oss og ikke minst den kommende generasjonen. For jeg antar at de vil stå overfor akkurat de samme utfordringene og skepsisen som vår generasjon møter i dag.
